- Håi! Her va’ glatt i dag! Pine au… Glatta stopper ikke Arvid. Han er like blid selv om strøbilen ikke hadde rukket fram før han kjørte hjemmefra denne tirsdags formiddagen før jul.

Det er 4 år siden han kjøpte gården på Væting. Arvids to barn, Tarald (25) og Sofie (20) har flyttet ut og bor henholdsvis på Svalbard og i Trondheim. I fjor ble han bestefar til ei lita jente. På gården nyter han pensjonisttilværelsen sammen med den andre pensjonisten i huset, den 9 år gamle politihunden Joker.

 

Aktiv barndom

Arvid hadde sine første leveår i Vennesla, men i skolealder pakket familien flyttelasset og dro det med seg over heia og bosatte seg i nybygd bus i Berse Terrasse på Birkeland. Arvid var en aktiv kar allerede i barne- og ungdomsårene. Han var med på mye, egentlig alt for mye ifølge han selv. Fritida gikk med til å springe og sykle på sommeren, og gå skiskyting, langrenn på vinteren. I tillegg spilte han i korps, engasjerte seg i speiding.

- I ungdommen bodde vi på Birkenes. Foreldrene mine kjørte meg på aktiviteter gjerne 2-3 ganger på kveldene. Jeg var med på så mye. Først på trening, så skytterlagstrening, og så bar det kanskje på musikken etter det.

- At de gadd! Sier Arvid med smil.

Arvid kan minnes spesielt en gang i 16-17 årsalderen. Det var lite snø, men på heia ute på Rugsland et sted hadde han funnet nok snø til å lage ei lita langrennsløype. Han brukte et par dager med sørlandsskuffe og fikk lagd ei løype på et par hundre meter.

- Min far kjørte meg opp på heia. Der gikk jeg i løypa mi, fram og tilbake i drøye halvannen time. Pappa ventet i bilen.

– At han gadd, gjentar Arvid og smiler enda bredere.

 

Pensjonert politimann

Etter hvert ble Arvid student på politihøgskolen. Det endte med over 30 års fartstid i politiet. Tiden i politiet har naturlig nok inneholdt mye, men det er de 25 årene med politihund som definerer yrkeskarrieren mest. Arvid har hatt egen hund, både som bestevenn og kollega i alle år. I tillegg har han også fungert som instruktør både lokalt og nasjonalt på utdanning av politihunder.

Hva har dere, du og Joker jobbet mest med i disse årene?

- Vi har jobbet mye innen narko og innen redningstjeneste. Bikkjene er jo ikke bare flinke til å finne narkotika, men au spore opp mennesker.

Han trekker fram de gode opplevelsene med det å finne noen i god behold. Den følelsen man sitter igjen med når man kanskje har vært på heia i 12 timer, gjerne i iskaldt, øs, pøs regnvær i november, og faktisk finner det man leter etter.

– Det er himla moro, en vanvittig god følelse rett og slett, både for meg og bikkja.


Arvid og hund: Arvid er pensjonert politimann. I 25 år var han hundefører i politiets tjeneste (foto: privat)

Hvordan har tida i politiet vært?

- Veldig bra! Jeg har aldri angret og jeg gledet meg til å gå på jobb hver dag siden. Mest fordi ingen dager var like, hatt spennende arbeidsoppgaver, men også fordi jeg har vært så heldig å ha så mange fine kollegaer gjennom alle disse årene.

Du bestemte deg allerede når du gikk ut av politihøgskolen at du skulle pensjonere seg som 57-åring. Nå er det allerede omtrent halvannet år siden. Hvordan er pensjonisttilværelsen?

- Først må jeg si at jeg pensjonerte meg ikke fordi jeg var lei. Jeg har hatt det veldig fint i alle disse årene, men jeg hadde bestemt meg for å slutte så tidlig som mulig for kunne gjøre andre ting jeg hadde lyst til å holde på med. Det gjorde jeg og har faktisk ikke angra et sekund.

- Jeg og Joker, politihunden min, pensjonerte oss samtidig.

Politihunder er privateide, og Arvid hadde et valg om å beholde han eller selge han videre til fortsatt tjeneste, siden Joker bare var 8 år den dagen de gikk av med pensjon.

- Jeg valgte å beholde han. Den lille krabaten måtte bli heime hos meg, for man blir jo himla knytta til disse dyra.

Selv om Arvid nyter pensjonisttilværelsen, lurer han litt i kulissene på et arrangement som finner sted i Birkenesparken i september neste år. Da arrangerer Agder Politihundelag, Norgesmesterskap for patruljehunder, hvor det ventes ekvipasjer fra hele landet. Arvid har ansvar for sporøvelsene, finne egnet terreng i området og ha kontakt med grunneierne.

- Da håper jeg det blir gnudd med folk, for en del av øvelsene er veldig publikumsvennlige.

 

Ikke problem med å fylle fritida

Vi kommer ikke utenom å snakke historie med Arvid. Om det er idrettshistorie, gruvehistorie, krigshistorie eller fløterhistorie betyr ikke så mye, spennende er det uansett mener han.

- Historie er ufattelig artig, men jeg har gått en god skole hos kompisene Trygve og Torfinn Løland. De to er vandrende leksikon, så har nok blitt noe smitta der.

Hjemme på Væting har du et privat skimuseum. Fortell.

- Hoff, ja det er jo bare sært, humrer Arvid, men det er nå min greie. Andre samler på frimerker og mynter, jeg samler på ski. Det er spennende å lære om den utviklinga som ski har hatt opp igjennom, fra treski av bjørk eller eik til dagens glassfiberski.

- Jeg har skia som Reidar Andreassen vant NM på i 1958. Det er stort for meg!

Arvid holder noen foredrag i ny og ne og så tar han imot noe besøkt hjemme på museet sitt, eller i skibua som han selv kaller det, når det passer.

- Både Torridal og Vennesla historielag har vært innom. Det er jo litt artig da.


Eget skimuseum: Arvid har et eget privat skimuseum hjemme på Væting (foto: Birkenes-Avis. Brukt med tillatelse).

 

Musikk og idrett

Opp igjennom har Arvid engasjert seg i mange ulike ting. Musikken er en av dem.

- Ja, det stemmer det. Jeg har i grunnen spilt i musikken siden jeg hadde Knut Geir Aas på blokkfløyteundervisning i 10-årsalderen. Så ble jeg med i guttemusikken under Åsmund Knutsons ledelse og etter hvert har det blitt omtrent 30 års fartstid i Birkenes Hornmusikk.

- Hornmusikken er himla trivelig. Er du trøtt og sliten og går på ompaøvelse, ja da plystrer man når man kommer hjem altså.

Foruten musikken, er Arvid også sentral i gjenopplivinga av fridrettsgruppa i Birkenes IL. Etter at idrettslaget fikk lagt nytt banedekke på løpebanen i fjor sommer, har både unge og gamle trukket tilbake til friidrettstrening.

Hva er det som driver deg?

-  Det er ikke et ønske om å opp og fram, men mer det å dra i gang noe som andre syns er stas og moro.

- Uavhengig om det er musikken, idrettslaget, skytterlaget eller andre ting, så er det jeg setter mest pris på at man treffer folk på en ny måte. Det er så mange ulike talenter der ute. Alle kan noe!

- Så må jeg innrømme at det er tøft å se når for eksempel foreldre som ikke har vært med på noe tidligere, blir dradd inn det fordi den håpefulle sønnen eller dattera har lyst til å prøve noe nytt og ender opp med å bli engasjert. Alle starter på 0, enten du er utøver, trener, forelder eller styremedlem, men alle kan bidra på et eller annet vis. - Det er tøft, kommer det fra mannen som fortsatt innehar Birkenes ILs klubbrekord på halvmaraton fra 1989.


Ny Friidrettsarena: I sommer åpnet den renoverte friidrettsbanen i Birkenesparken. Arvid er sental i å gjenopplive friidretten i Birkenes IL (foto: Kjetil Aamlid)

 

Løypekjører og Svalandsgubbe

De siste årene har Arvid gått en god skole hos Hans Arne Topland som løyekjører på Toplandsheia. Det er noe han trives veldig godt med og syns er spennende.

Før snøen for alvor kommer på heia, er han også en del av gubbegjengen som hver høst arrangerer Svalandsgubben. Her har Arvid vært engasjert i en årrekke.

- «Gubben» har blitt en institusjon blant løpere i hele landet. Det er ufattelig mange toppidrettsutøvere som har deltatt.

Selv vant han Svalandsgubben i 1985.

I 2023 skal løpet arrangeres for 50.gang. Det skal markeres. I 2024 er Birkenes Idrettslag 100 år. Det skal heller ikke gå upåaktet hen. Arvid er selvfølgelig allerede engasjert i begge deler.


Gubbegjengen: Arvid har engasjert seg seg i Svalandsgubben i en årrekke.
Fv. Trygve Løland, Frode Borø Svaland, Johnny Svaland, Arvid Falander og Kristian Svaland (foto: privat)